Bunadbruken i Norge er en del av vår immaterielle kulturarv. Det er en levende kunnskap som holdes i hevd ved å praktisere det, og er med på å holde smale håndverksfag i live.
Restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen har siden 1869 har bidratt til viktig kunnskap om steinhuggerkunsten og istandsetting av bygg fra middelalderen, holder bunadene små tekstile teknikker dagsaktuelle. På samme måte har håndvevere, filigranssølvsmeder, skreddere og bunadtilvirkere oppdrag som ivaretar viktig kompetanse. Hadde det ikke vært for disse hadde kunnskapen vi trenger for å lage en bunad forsvunnet for lenge siden. Ingen ville lenger visst forskjellen på krunekret og krunesaum eller hvorfor fargen på strømpene til nordmørsbunaden heter potteblå.
Som kurslærer i broderi- og bunadsøm oppmuntrer jeg deltagerne til å fortelle barn og barnebarn om hvor lang tid de har brukt på bunaden eller skjorta. Vi må framsnakke verdien av at ting tar tid og at kunnskap tilegnes gjennom øving, prøving, feiling og årelang erfaring. Det kan fremstå som greit å spare noen tusenlapper ved å få bunadene sydd i det store utland, men har vi i det lange løp råd til å miste denne kompetansen? Det tar kort tid å eliminere kunnskap, men lengre tid å bygge den opp igjen. Og har du egentlig lyst til å sende arvebunaden med containerskip til Kina?