Hva er en bunad?

Ordet bunad er gammelt og henger sammen med å bu eller hjem. Ordet kommer fra bunaðr på norrønt, som betyr "utstyr til hjemmet". I moderne norsk har det fått den overførte betydningen "utseende" eller "ytre kjennetegn".

Hulda Garborg får som vanligvis æren for å introdusert begrepet bunad slik vi bruker det i dag: navnet på en gitt type antrekk. De første bunadene var nokså tilfeldig sammensatte antrekk av gamle klær fra folkedrakttiden, og man brydde seg ikke så mye om hva som passet til hva etter tradisjonen. Det viktigste var at det måtte være nasjonalt og at det var pent. Jo eldre og norskere noe var, jo mer nasjonal var det. Hulda Garborg brukte selv en rødtrøye fra Øst-Telemark som ytterplagg til stakken hun hadde fra Hallingdal. I vår tid er dette ganske absurd, men under nasjonalromantikken var dette helt prima nasjonalt, og hun burde kanskje i tillegg hatt hardangerskaut for å toppe kransekaka. Garborg reiste mye i Norge og lagde mange "nasjonaldrakter" eller bunader ulike steder i landet, mer eller mindre inspirert av gamle folkedrakter eller annen folkekunst. I starten var disse bunadene laget for å være danseantrekk, for folkedansen var på fremmasj. Mange av disse er fortsatt i bruk som lokale bunader.

Etter hvert som interessen for bunader økte kom det også nye krefter til men andre syn. Klara Semb tok til ordet for å bevare folkedraktskikker slik de var, eller så nær man klarte å komme. Hun skapte hele antrekk der alle plagg var fra omtrent samme tid og sted, og der det manglet noe skapte de nye plagg i stil med de gamle. Disse bunadene var nærmere det vi i dag tenker på som rekonstruksjoner, men ikke så nøyaktig kopierte som det vi gjør i dag. Men Semb sitt arbeid var definitivt en stor og viktig del av grunnlaget for den moderne bunadinteressen.

I Øst-Telemark gjorde Anne Bamle noen grep for å gi rødtrøyebunaden en ny vår: broderte sokker sydd av vadmel ble erstattet av ensfarget, strikkede strøpmer, og broderiet ble flyttet stakkekanten og livet. Livlinja krøp også nedover fra rett under (eller over) bysten til kroppens naturlige liv, og trøya fikk et litt mer moderne snitt en originalen. Alt dette gjorde at flere følte seg vel i bunaden, og Bamle-varianten av damebunaden fra Øst-Telemark er fremdeles veldig populær.

Folkedrakt er summen av alle klær, til hverdag og fest, som er vanlig i et gitt geografisk område som er er mer eller mindre tydelig avgrenset og som ikke er industrielt produserte moteklær. I Norge bruker vi ikke lenger folkedrakt, bortsett fra som bunad. Unntaket er den samiske tradisjonen, der noen fortsatt bruker folkedrakt til hverdags, kanskje mest den eldre generasjonen. Men mange plasser i utlandet er folkedraktene fremdeles den vanligste klesskikken.

I Norge i dag er det altså få som bruker folkedrakt slik vi definerer det over. Men vi har sterk tradisjon for å rekonstruere folkelig draktskikk, gjerne fra festantrekk fra folkedraktene som har vært i bruk, og bruke disse rekonstruerte folkedraktene som bunad. Det vi referer til i dag som folkedrakter i Norge er disse rekonstruerte folkedraktene og noen svært få bunader der folkedraktplagg ikke er rekonstruert, men der festklærne fra folkedraktperioden gikk direkte over til bunadbruk uten å være lagt bort i mellomtiden.

I den andre enden finner vi ordet festdrakt, som er en drakt laget for å passe til fest. I dag bruker vi dette om drakter med et design som er inspirert av eller tar opp i seg elementer fra folkedrakter eller bunader, men en god del festdrakter er også rent motedesign.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF) oppgir fem kategorier:

1. Bunader som representerer siste ledd i folkedraktutviklingen i sitt område. Det er noen få steder i landet der folkedraktene aldri har vært helt ute av bruk før industriell mote kom på banen for alvor. Noen steder gikk de eldste i folkedrakt til langt ut på 1900-tallet. Da bunadsbølgen slo over landet, tok folk i disse områdene tradisjonelle festplagg i bruk som bunad. Når gamle plagg var utslitt, ble det laget nye i tråd med den bevarte tradisjonen.
2. Bunader som er utarbeidet etter en folkedraktskikk som var gått ut av bruk, men ikke glemt. Gamle plagg ble hentet frem fra kjeller og kiste, og de som husket hvordan folkedraktene ble brukt, kunne fortsette å bruke de gamle plaggene slik de ble brukt før.
3. Bunader som er systematiske rekonstruksjoner av gammel folkedraktskikk. Her er folkedraktene glemt i den forstand at det må forskning til for å finne ut hvilke plagg som var vanlige i bruk, hvordan de ble brukt og hva som passet med hva. Ved å studere gamle plagg, skriftlige kilder, bildemateriale osv kan forskerne finne frem til antrekk som representerer den glemte folkedraktskikken, selv om ingen i live i dag husker disse klærne i bruk.
4. Bunader som er komponert på grunnlag av et tilfeldig eller mangelfullt folkedraktmateriale. Det kan hende det ikke finnes bevarte plagg man kan studere, eller at det er så få og så ulike plagg at man ikke kan vite hva som var mest vanlig. Eller kanskje man har en oversikt over hvordan noen plagg så ut, men få eller ingen tilleggskilder som sier noe om hvordan plaggene ble brukt. Der man ikke har et komplett antrekk og kopiere, har man utformet manglende plagg i stil med resten.
5. Drakter som er mer eller mindre fritt utformet med inspirasjon fra folkedrakter eller annen folkekunst, for eksempel rosemaling, treskjæring eller sølvsmedarbeid. Kanskje har et fint gammelt broderi blitt brukt som utgangspukt for en hel bunad, mens snittet er hentet fra et annet området eller designet med inspirasjon fra gamle klær eller andre bunader.